TønsbergsBladOnsdag var det besøk på Marinemuséet, hvor Holtan ungdomssskole og Orerønningen ungdomsskole var til stede. I tillegg kom det elever fra Voksenopplæringa, som har skrevet litt om besøket på muséet via denne artikkelen:
Besøk på Marinemuséet
Tobias falt hardt i bakken. Alt var mørkt og noe kaldt lå inn mot ansiktet hans. Snø? Hvor kom det fra? Det skulle jo ikke være snø i ubåten, det var jo nesten ikke snø ute engang. Og hvor kom den vonde lukten fra? Han var stiv av skrekk, og måtte ligge og roe seg ned en stund før han klarte å reise seg. Armene veivet rundt etter noe å støtte seg til, men det var ingenting der. Tobias gikk i bakken igjen. Han rullet over på ryggen. Øynene hans begynte å venne seg til mørket, og han så at han befant seg på et åpent område. Tusenvis av spørsmål surret rundt i hodet hans. Hva hadde skjedd? Hvorfor var han ikke i ubåten? Hvor var ubåten? Hvor var han og hva gjorde han her? Han husket plutselig den antikke mobilen og lynet som traff ham. Etterpå hadde det vært et virvar av farger. Jo mer han tenkte på det, jo sprøere hørtes alt sammen ut. Hodet hans verket som om han hadde spilt dataspill i et døgn. Ikke det at han pleide å gjøre det.
Tilslutt greide han å roe seg såpass ned at det var mulig å reise seg opp igjen. Han sjanglet litt bortover, og la plutselig merke til et stort hull i buksa.
”Pokker,” tenkte han, ”dette er ynglingsbuksa mi!” Det var ille nok at buksa til Tobias var ødelagt, men da han merket at hårbåndet var borte, fikk han mildt sagt panikk. Dette var den siste bursdagsgaven han hadde fått av moren. Han måtte finne det! Uten hårbåndet følte Tobias seg ensom. Siden han savnet moren sin sånn, så pleide han å gå med båndet nesten hver dag, pluss at han følte seg ganske kul med det. Det var jo fra Amerika. Moren hadde tatt det med fra en av sine foretningsreiser.
Han søkte tilbake dit han trodde han hadde kommet fra for å lete etter hårbåndet, og så seg samtidig rundt. For et sted! Ikke det at han kunne se så mye av det, for det var ikke en eneste gatelykt å se, eneste lyskilde var et svakt månelys. Stedet så både fremmed og kjent ut på samme tid. Dette kunne jo ikke være Karljohansvern, fordi det var jo masse snø her. I tilegg kjente han ikke noe asfaltert vei der han gikk rundt i mørket. Han prøvde å se seg rundt etter et eller annet kjent landemerke, men det eneste han kunne skimte var noen få bygninger. Hvor enn han var virket det som om han hadde vært der før.
Hårbåndet var og ble borte. Han var kjempe lei seg. Når Tobias var så trist som nå, var det bare en ting å gjøre. Han måtte høre på musikk. Derfor satt han seg ned og dro opp iPod Nanoen sin, som han hadde fått av pappa.
”Pappa!” Plutselig husket han det. Det var slik han hadde havnet på dette rare stedet. På grunn av pappa. Han skulle jo finne ham. Marinemuseet, lyset i vinduet, skyggen på gårdsplassen, ubåten, han husket alt nå.
Tobias rakk ikke å tenke videre, for plutselig forsvant musikken hans, og en arm kroket seg rundt halsen i et kvelertak. Han forsøkte å skrike, men til ingen nytte, fordi angriperen presset hånden mot munnen hans. Angriperen trakk en striesekk over hodet hans. Redselen fra i stad var ingen ting sammenlignet med nå. Hva i alle dager var dette?
”Hvem er du? Hvorfor er du her?” hylte angriperen mot Tobias og fortsatte å holde stramt rundt halsen hans. Tobias prøvde å si noe, men han fikk ikke fram et ord. ”Hva vet du om SPYTT?” hveste angriperen og senket armen litt så Tobias kunne svare.
Nå skjønte Tobias absolutt ingenting. Hvorfor lurte denne personen på hva Tobias visste om spytt?
”Spytt, er ikke det sånn man får i munnen a?” mumlet han forvirret, han angret på at han ikke hadde fulgt bedre med i naturfagtimene.
Angriperen rev et hull i striesekken, og holdt en oljelampe foran ansiktet til Tobias.
”Ikke prøv å være mors… Hva, Tobias?!”
Med et brak gikk oljelampen i bakken og angriperen forsvant løpende. Tobias rev sekken av hodet men kunne ikke se angriperen i mørket. Hvem i all verden kunne det være? Plutselig kom han til å tenke på skyggen i ubåten. Den ble også bare borte. Kunne de være samme person? Og hva var det med stemmen som virket så kjent?
Tobias var livredd og totalt forvirret, hvordan visste skyggen navnet hans? Han måtte finne ut av dette. Han begynte å gå rundt for å finne noe han kunne orientere seg etter. Etter å ha famlet rundt en lang stund uten å bli noe klokere, var han helt tom for krefter og satte seg ved et tre for å hvile litt. Han skulle gitt alt for å være tilbake i Bergen med moren og faren, langt vekk fra dette merkelige stedet. Før han viste ordet av det gled øynene igjen.
Han sov ikke lenge, kanskje ett par timer bare. Da han våkna var det lyst. Rundt ham sto det en gjeng folk i merkelige klær, de så rart på ham der han satt inntil treet. Han rettet seg opp. Klærne deres lignet på noe han hadde sett på et historisk museum. Kvinnene gikk med lange skjørt, hadde ingen smykker, og alle hadde oppsatt hår. Det var både folk i fillete og rene klær. Det merkeligste var mennene. Noen av dem hadde på seg hatter, både flosshatter og bowlerhatter. Mange av dem var veldig fine i tøyet, selv om det bare var torsdag.. Hadde han glemt en høytid nå igjen. En gang hadde han stått utenfor skoledøra på Kristi himmelfartsdag og følt seg temmelig dum da vaktmesteren kom ut og spurte hva i all verden han gjorde her når alle de andre barna var hjemme og sov. Tobias la merke til at det var en del uniformerte menn rundt ham. Det så ut som marineuniformer. Andre bar fillete klær og så rett og slett ut som bondeknøler.
”Kødder dere med meg eller? Er det karneval eller noe?” spurte Tobias, overrasket over hvor frekk han plutselig var.
”Ikke vær uforskammet gutt, vi er anstendig kledde. Hva skal det der forestille?” spurte en mann og pekte på headsettet som hang rundt halsen til Tobias
”OK, seriøst, la oss slutte å tulle, dere har sett et headsett før,” sa Tobias. Han ble oppgitt over at voksne kunne være så barnslige. Samtidig var han forbauset over den rare oppførselen til disse folkene.
”Det er De som tuller her,” svarte mannen. Alle folkene bare ristet oppgitt på hodet og gikk.
Tobias så seg rundt. Nå som det var lyst, så han at alt her virket veldig gammeldags. Han så en bygning som var under oppbygging, men ingen maskiner. Han så faktisk ikke en eneste bil. Det eneste framkomstmiddelet han så var en hest med vogn, og på grusveiene var det hestemøkk. Det forklarte den vonde lukta! På bakken fant Tobias en avis som en av mennene fra i stad hadde mistet, kanskje kunne den gi noen svar. Til hans overraskelse het den Gjengangeren, lokalavisen i Horten. Men hvis dette var Horten, hva hadde da skjedd med alle husene og bilene? Alt her så ut som om det var hentet fra forrige århundre. Han søkte over forsiden og fant datoen: 03. mars 1857. Hva i all verden var dette? Åja, selvfølgelig. Noen måtte ha funnet den fram i forbindelse med Hortens 150 års jubileum. Men hvordan gikk det an at en så gammel avis så ny ut?
Tobias gikk forbi noen trehus og bort mot havnen. Han ville hjem til pappa og datamaskinen. På dette rare stedet som tydeligvis var Horten, eller i alle fall et sted i nærheten, kunne han ikke bli. Tobias lurte på hva som hadde skjedd med faren? Var han også her på dette stedet?
Ved kaia lå en stor seilbåt. Den var av tre, hadde tre master og flere dekk med kanoner. Tobias var ingen båtekspert, men han forsto at denne båten ikke hadde en moderne motor, men en slags pipe på midten. Han kunne ikke huske å ha sett slike båter her før, men han tenkte ikke noe særlig over det, fordi magen hans rumlet som pokker. Han så en matbod borte ved kanalen. Matbod? Hadde disse folka aldri hørt om Meny? Han tusla bort for å få noe å spise, hadde heldigvis en 100-lapp liggendes i lomma. Det måtte jo holde.
”Hei! Jeg tar gjerne det brødet der!”
”Ja, det blir 60 skilling”
”60 skilling? Er dette en spøk? Dere tar vel kroner?”
”Kroner? Hva er det for noe?”
Tobias tok opp hundrelappen: ”Du har sett en sånn før, vel?”
”Prøver du å lure meg? Kom deg vekk før jeg tilkaller lensmann!”
Tobias skjønte absolutt ingenting. Hvorfor var alle menneskene så utrolig rare? Og hvorfor hadde de så sinnsyke klær? Hvorfor i all verden ville ikke dama i boden ta i mot pengene hans? Hun var sikkert helt skrudd i hue, det var i alle fall klesstilen hennes.
Tobias stakk av, han var begynt å bli redd og tenkte på forsiden av Gjengangeren. Det hadde stått 1857.
1857! Kunne han ha reist i tid? Hvis det var sant …
”Holybanana!” skreik Tobias ut, uten å tenke over at det var fult med mennesker rundt han. Alle så forarget på han. En mann sa:
”Ungdommen i dag altså. De har det ikke lett. Bare ta en titt på hvordan han går kledd. Er de klærne fra utlandet mon tro?”
”Eeeh, har du ramla ned en trapp eller noe? Dette er siste mote. Kanskje du burde se deg litt i speilet?” Tobias ble like sjokkert som den gamle mannen over det frekke svaret hans. Innerst inne viste han at det måtte være på grunn av redselen hans. Det var jo ikke vondt ment. Han hadde egentlig litt lyst til å unnskylde oppførselen sin, men likte ikke innrømme feilene sine.
Han var redd og skjønte ikke hvordan han skulle klare å komme seg tilbake til 2008. Dette var jo bare helt sykt! Pappa hadde engang fortalt Tobias at det ikke gikk an å reise i tid. Men nå var Tobias absolutt ikke sikker lenger.
Han la plutselig merke til noe brunt i snøen. Da han gikk nærmere så han at det var striesekken som angriperen hadde plassert over hodet hans. Han løftet den opp, og glodde overasket på bokstavene!
Tobias klarte å skaffe seg litt mat i løpet av dagen. De tørre brødskorpene fikk ham til å lengte tilbake til Bergen og morens deilige kyllingsalat. Han hadde også gått på oppdagelsesferd gjennom den lille landsbyen.
Solen forsvant og mørket dekket etter hvert alle kriker og kroker. Nå satt Tobias med ryggen mot et falleferdig skur og var ganske oppgitt. I hånden holdt han strisekken som angriperen hadde lagt fra seg. Bokstavene som sto skrevet i stor og tydelig skrift var nesten uleselige i mørket, men han visste godt hva som sto der: F.F.I. - T.J. Det hadde med en gang slått ham at T.J. var farens initialer. Terje Jacobsen. De hadde han sett mange ganger før. Hva F.F.I. sto for var han usikker på, men han hadde en skummel følelse av å ha sett det tidligere. T.J. kunne så klart stå for noe helt annet, men magefølelsen hans sa at faren på et eller annet mystisk vis var innblandet i dette. Hadde faren gjort noe galt? Nei, det kunne han jo ikke. Tobias kjente faren sin. Han sukket og vendte hodet mot månen. Det var nesten fullmåne og det ga fra seg nok lys til at han kunne se omrisset av de nærmeste bygningene.
Plutselig skinte en lysstråle over plassen. Den forsvant like fort som den hadde kommet, men Tobias rakk å bli redd. Hjertet hans dundret som galopperende hestehover. Det lyset kunne ikke være annet enn en kraftig lommelykt, og det fantes da ikke lommelykter i 1857. Altså måtte det være andre fra fremtiden som var i området. Var det skyggen fra ubåten, eller kunne det være faren hans?
Tobias myste rundt seg og skimtet en rundt bygning omtrent i den retningen lyset måtte ha kommet fra. Mens han nysgjerrig prøvde å finne ut hvor åpningen var listet han seg forsiktig til hjørnet av skuret han hadde gjemt seg bak. Hele landsbyen syntes å sove og det var utrolig stille. Det virket ikke som om de hadde hørt om fester på 1800-tallet.
Men hva var det? Hørte han ikke en lyd kanskje? Jo da, grus knaste under spenstige føtter fra den motsatte siden av det runde huset. Det var noen der, og vedkommende kom snart til å få øye på ham hvis han ikke fikk litt fart på seg. Kjapt og stille rygget han i skjul bak skuret igjen, men kunne ikke la være å kikke forsiktig rundt hjørnet da han hørte den andre. Han så en skygge liste seg inn det som måtte være hovedinngangen til bygget.
Tobias visste ikke hva som gikk av han, kroppen bare bevegde seg fremover. Kanskje var det frustrasjonen over å aldri se mer enn skyggene til folk som fikk ham til å liste seg etter den mystiske personen. Med strisekken i hånden og ørene på spiss dyttet han til døren som var stor og tung, laget av grovt tre. Det var ikke noen stor overraskelse at døren sto åpen for hva slags sikkerhetssystem kunne de vel ha i 1857? Han forventet ikke akkurat innbruddsalarmer og sirener.
Lufta innenfor var fuktig og gammel. Det luktet svakt av råtten fisk og gårdsbruk. Da døren knirkende gled igjen bak ham ble det bekmørkt. Hvor var personen med lommelykten? Hvorfor hadde han egentlig gått inn hit? Forventet han at noen kom hoppende fram og skrek ”aprilsnarr!” kanskje?
For å få en fornemmelse av hvor stort rommet var, begynte han sakte å bevege seg rett fram. Etter bare noen få skritt støtte han på noe hardt og Tobias følte fram for seg for å finne ut hva den uventede hindringen var. Det virket som en stor eske, omtrent på samme størrelse som farens verktøykasse. I håp om at denne firkanten kunne inneholde noe som satte ham på sporet av hvor han var, åpnet han forsiktig lokket. Esken virket først til bare å inneholde noe stort og mykt, kanskje et ullpledd, men da Tobias løftet det opp datt noe hardt på gulvet. Det trillet inn mot foten hans og han plukket det opp i mørket og kjente på det. En lommelykt! tenkte han overrasket. Det hadde tydeligvis vært noen her før ham som ikke hørte hjemme i denne tidsalderen. Fornøyd trykket han på en knapp for å sjekke om den virket. Yes! Nå kunne han lyse rundt her for å se hva som…
”WÆÆÆÆÆÆÆ!” Tobias trodde han skulle få hjerteinfarkt. Ved siden av ham sto det en lys levende person.
”Hysj! Du vekker hele bygda.” Mannen la raskt en hånd foran munnen til Tobias, uten at det hjalp mye.
”Hør her, du må ta det med ro, jeg skal ikke gjøre deg noe.” Sakte fjernet han hånden. Tobias gransket personen med et skremt blikk. Han var liten, ikke så høy som Tobias en gang og øynene stirret for øyeblikket på Tobias med en blanding av bekymring og forferdelse. Det så ut som om han når som helst ventet at Tobias skulle begynne å hyle igjen.
Tobias ristet sjokkert på hodet. Han hadde tusen spørsmål han ville stille, men et øyeblikk visste han ikke i hvor han skulle begynne. Dette ble imidlertid løst av at den lille mannen begynte å snakke.
”Jeg heter Peter og jeg vet ikke om du kjenner meg igjen, men jeg jobber i hvert fall for faren din. Jeg skulle levere noen papirer til dere en gang. Det var i huset i Bergen.”
Tobias svelget tungt når han tenkte på det gamle hjemmet i Bergen. Så tenkte han at han kanskje burde presentere seg han også.
”Jeg heter…” lenger kom han ikke før mannen som kalte seg Peter avbrøt han.
”Tobias. Det vet jeg og det er fint å treffe deg, selv under disse...” han så seg rundt ”… mer eller mindre spesielle omstendigheter. Moren din har fortalt meg mye om deg …”
”Moren min? Har du snakket med mamma? Så hun er ikke død og …?”
”Det har jeg ikke sagt. Jeg verken kan eller vil snakke om det nå,” avbrøt Peter ”Beklager at jeg overrumplet deg i stad, jeg trodde det var en annen.”
Tobias var usikker på hva han skulle føle. Politiet hadde for to år siden kommet til pappa og sagt at moren sannsynligvis var død. Sagt at de ikke kunne fortsette etterforskningen av hennes forsvinning. Faren hadde sagt til Tobias at de måtte avfinne seg med den nye situasjonen og for å gjøre det lettere for Tobias hadde faren solgt huset i Bergen og flyttet til Horten.
Men Tobias hadde aldri trodd på politiets avgjørelse. Han trodde ikke på at moren ville forlate ham slik, at hun ville dø fra ham. Hun var et annet sted, han visste ikke hvor, men et annet sted hvor hun ville dukke opp fra en gang når det passet henne.
Han gløttet mot Peter og følte seg lettere til sinns over å ha møtt noen som påstod å kjenne moren hans. Kanskje Peter etter hvert kunne fortelle ham hvor hun var.
”Forresten, beklager jeg at jeg skremte deg i går kveld,” da Peter. ”Jeg var ikke forbredt på at noen andre skulle dukke opp.”
Tross alvoret måtte Tobias glise, lettet over å ha møtt noen som tilhørte det samme århundret. Med et kom han på at han fortsatt lyste Peter rett i ansiktet med den sterke lommelykten. Han senket den, å bli blendet var noe av det verste han visste, og han gikk ut ifra at andre heller ikke satte særlig stor pris på det. ”Hva gjør du her?” spurte han.
Peter pustet dypt inn og sukket. ”Det er en ganske lang historie. Mye av den får jeg ikke en gang lov til å si uten å informere sjefen min. Men du har jo allerede fått greie på en del av det, kanskje mer enn du selv aner. Bare det at du er her er egentlig en stor feil. Når sjefen får vite dette er det nok flere som komme til å få svi.”
Han sukket igjen og så ut i lufta på et punkt bak Tobias som om han tenkte høyt til seg selv. ”Jeg regner med at du ikke kommer til å gi deg før du skjønner litt mer så jeg skal prøve å forklare kort hva jeg driver med. Det har seg sånn at for omtrent 25 år siden ... eh, la oss for enkelthetens skyld tenke at vi er i det tjueførste århundre nå. Altså rundt 1980, ble det laget fem tidsmaskiner kalt Small Portable Yelling Time Traveller. Forkortes med SPYTT. Det vi kort sagt prøver å gjøre nå er å samle og ødelegge disse mobillignende gjenstandene. Det er imidlertid ikke så lett som vi i utgangspunket hadde ventet. Noen prøver tydelig å sabotere oss. De prøver å stjele SPYTTene og har lyktes en gang. Vi mistenker dem også for bortføring. Når det gjelder SPYTTene så har vi to stykker i 2008, og har lokalisert minst én i 1857. Vi prøver altså å reise rundt og samle inn alle fem. Vi har med stor bekymring funnet ut at også en SPYTT befinner seg i framtiden, noe som kan skape problemer fordi…”
Plutselig tidde Peter og så seg rundt som om han lyttet. Tobias rakk ikke å reagere før Peter plutselig rev lommelykten ut av hendene hans og skrudde den av med et klikk. I det samme hørte de en knirkende lyd fra døren. En svak stråle av månelys smøg seg inn i bygningen, døren knirkede seg tilbake og snart var det mørkt igjen.
Men nå var de ikke lenger alene.
Først var det stille, så hørtes forsiktige skritt et sted foran dem. Tobias skvatt da en brakende lyd etterfulgt av et kvalt smerteskrik gjorde at den tredje personen røpet sin plassering. Tobias gjettet at han hadde støtt på trekassa. Han hadde tydeligvis ikke med noe lys.
Tobias kjente at Peter tok tak i armen hans og stille dro han med seg bort fra døra og den ukjente personen. Det virket som om Peter var kjent i huset og visste hvor han skulle gå. Tobias fulgte forsiktig etter, men var nær ved klumsete å ødelegge alt da han støtte på en vegg. Peter stoppet opp litt og hvisket at her var det en trapp. De gikk opp høye og bratte trinn, rundt og rundt, til de nådde opp på taket. Det hørtes det ikke ut som om de ble forfulgt.
De så på hverandre i månelyset. Tobias oppdaget at han fortsatt holdt strisekken med farens initialer i hånden. Peter hadde lommelykten i den ene hånden og fisket noe opp av lommen med den andre. Det var en gammel og stor mobil. Tobias måpte og ble deretter fylt med enorm lettelse. Da var det mulig å komme hjem igjen!
”Det er på tide vi forlater 1857.” mumlet Peter lavt og trykket på noen av de store tastene. Så holdt han Tobias hardt fast med hånden idet et lyn skar ut av mobilen.
Hodene deres eksploderte i et hav av stjerner.
Kapittel 4 - skrevet av 9A ved Orerønningen ungdomsskole
De følte det begge ubehagelig da de hardt traff den varme asfalten. Tobias satte seg opp, så seg rundt og oppdaget, til sin store overraskelse at de var havnet på Vollane.
Asfalt? Han kunne ikke huske at det var asfalt her? En lang, asfaltert gangsti var bygget langs oversiden av gressbakken. Overalt hang det ballonger og bannere med skriften: ”Horten 160 år!”
Ingen i den store folkemengden så ut til å ha lagt merke til ankomsten deres. Alle rundt dem satt på pledd og spiste pølse og is, mens de hørte på rungende musikk fra Tokio Hotel.
Tobias synes å huske at 2008 var Hortens 150 års jubileum, brått snudde han seg mot Peter: ”Dette er jo ikke 2008!”
”Nei…” sa han nølende, ”ikke akkurat. Det er noen jeg er nødt til å møte, så du må nok sitte her og vente et øyeblikk. Ikke gå noen sted!” Tobias skulle akkurat til å spørre hvem han skulle møte, men da hadde Peter allerede reist seg og gått.
Sliten lente han seg mot et stort eiketre. Han tok seg selv i å halvsove, idet en eikenøtt traff hodet hans med et ”klunk”. Han snudde irritert hodet og oppdaget at Peter stod og pratet med en person i skyggen av en klynge trær. Det var noe velkjent over skikkelsen han snakket med, tenkte Tobias.
Skyggen fra ubåten i 2008, grøsset det plutselig gjennom ham. Først nå la han merke til at skyggen var en dame. Han husket det Peter hadde sagt om å holde seg ved eiken, men nysgjerrigheten tok overhånd. Tobias ålte seg gjennom folkemengden til han var nærme nok til å høre dem, uten at de kunne se han.
”… Og SPYTTen, fant du den?” spurte Peter.
”Ja, den var i 1857, akkurat som ventet.”
Damen tok fram en SPYTT og holdt den opp foran Peter.
Peter gliste. ”Flott! Da er vi klare til å forlate 2018 og Tobias. Så er han ute av systemet.”
Før damen fikk sagt noe grep han armen hennes og trykket på den gamle mobilen.
Kapittel 5 skrevet av klasse 8D ved Holtan ungdomsskole
Tobias lå i gresset under et tre på Vollane, fortsatt sjokkert over det som hadde skjedd. Nå trengte han virkelig en tenkepause fra alt som hadde hendt, men det var ikke spesielt lett med den grufulle Tokio Hotel musikken i bakgrunnen. Magen knyttet seg. Tenk om han aldri kom tilbake til 2008, tenk om han måtte bli her i fremtiden for alltid! Tenk om han aldri fikk se faren sin igjen. Tobias reiste seg, han kjente det rumlet i magen. Han så seg omkring og fikk øye på en pølsebod, den var tilgriset og fæl. Han ble kvalm, men han hadde lovet magen litt mat. Bak disken sto en gammel dame med kullsvarte briller som reflekterte sollyset.
”En pølse i brød,” sa Tobias.
”Det skal bli,” sa den gamle damen. Tobias la pengene på disken, og til hans lettelse brukte de fortsatt de samme pengene. Men han måtte betale ca. dobbelt så mye som han hadde måttet betale i 2008, og tenkte at pengeverdien sikkert hadde sunket.
Han tok imot pølsen og gikk bort til en stein som lå nede ved vannet, jafset i seg pølsen mens han så på båtene som kjørte forbi.
Tobias kjente et sug i magen, for plutselig fikk han øye på en mørk skygge halvt skjult bak et tre. Han reiste seg langsomt, og ble stående å stirre på skyggen.
Det var en dameskikkelse, så vidt han kunne se. Kanskje det var den skyggen som hadde forsvunnet sammen med Peter? Men hvis det var, hva gjorde hun da her?
”Hva gjør du her?” sa Tobias, litt høyere enn han hadde tenkt.
”Hyssj!” Damen gestikulerte vilt for å få han til å dempe seg. Han gikk nærmere og sa lavt: ”Hva gjør du her?”
”Kommer for å hente deg, vel,” hvisket hun.
”Hente meg?” ropte Tobias overrasket.
”Hyssj,” sa damen mer inntrengende og satte fingeren foran munnen. Hun slapp hendene ned langs siden og utstøtte et oppgitt stønn som om han var en spesielt tungnem elev. ”Kom med meg.” Hun vinket han til seg og skottet mot bodene. ”Vi kan ikke snakke fritt her.”
Tobias fulgte motvillig etter henne bort til en gammel brygge. Hun satte seg og klappet på bakken som tegn til at han skulle gjøre det samme. Tobias hadde tenkt å spørre hvem hun var, men hun svarte på spørsmålet før han fikk stilt det.
”Jeg er Iris, tvillingsøster til Zapho og søster av Peter.”
Hun hadde langt, blondt hår og krystallblå øyne. Tobias betraktet den stramme, svarte dressen med et grått midjebelte. Det så ut som om hun kom rett fra en actionfilm.
”Jeg er Tobias,” sa Tobias famlende.
”Det vet jeg. Jeg har fulgt nøye med deg den siste måneden,” sa Iris.
Tobias følte seg forvirret. Hvis hun var søsteren til Peter, hvorfor var hun da her for å redde ham?
”Så,” spurte han forhåpningsfullt, ”skal vi dra tilbake til 2008, da?”
”Niks,” sa Iris, og ristet på hodet. ”Jeg har et ærend her i 2018. I tillegg må jeg være litt forsiktig, for jeg har en mistanke om at Peter vet at jeg er her, og jeg er redd for at han kommer for å ta SPYTTen min.”
”Jammen, er det så farlig da? Han skal jo ødelegge dem uansett. Det var det han sa til meg i hvert fall.”
”Å, jaså. Har Peter sagt det?”
Tobias nikket.
”I så fall,” sa Iris, ”så har han løyet for deg.”
Hun satt litt og tenkte, før hun fortsatte: ”Peters plan er å samle inn alle SPYTTene og stoppe tiden for godt. Tidsmaskinene er nemlig laget slik at hvis man har alle sammen, og setter dem i et spesielt mønster, kan man stoppe og omgjøre tiden som man vil. Det betyr at han kan ødelegge hele menneskeheten. Gruppen som jobber for dette, kaller seg T.T.C.” Hun pekte på et lite skilt som hang på brystet hennes, hvor det stod T.T.C. med store bokstaver. Under med liten skrift stod det Totally Time Crash.
”Jeg later som om jeg jobber for ham, selv om jeg egentlig jobber mot ham. Dermed får jeg masse informasjon. Selv om jeg prøver å spolere ting for ham, retter han det fort opp igjen, for… vel jeg har bare noen få på min side, mens han har en hel hær.” Iris stirret ned i bakken. Det så ut som om det hadde tatt all hennes gjenværende energi å fortelle ham det.
Mørket senket seg langsomt over byen. Tobias merket at musikken var stoppet, og fordi solen var forsvunnet hadde det blitt kjøligere og folk var begynt å gå hjemover. Barn og voksne travet bortover den lange veien ved siden av dem. Iris utstøtte et høyt gjesp.
”Det er vel best at vi også begynner på hjemveien,” sa hun, og reiste seg.
”Vi?” spurte Tobias uforstående.
”Jeg tenkte kanskje du hadde lyst til å sove hos meg, men hvis du har et bedre sted å sove, så bare dra.” Det siste sa hun i en litt furten tone, som om hun hadde tatt spørsmålet hans fornærmende.
”Nei, nei,” sa Tobias, og var redd hun skulle gå. ”Det var ikke sånn ment!”
Han kunne se at hun smilte forsiktig før hun begynte å gå bortover veien . Tobias fulgte etter.
Da de hadde kommet bort til et gammelt murhus med flassende maling, sa Iris: ”Dette er ditt gamle hjem. De i 2018 tror at huset er hjemsøkt, derfor står det alltid tomt.”
”Hvorfor det?” spurte Tobias.
”Fordi den natten du forsvant, var det noen som så et blått lysglimt fra det ene vinduet. Etter det er det ingen som har turt å gå i nærheten av det, så nå bor jeg her.”
Iris la fingeren på et lite felt ved siden av vinduet. Døren gled opp. Hun gikk inn, og Tobias fulgte etter. Han kom inn i et gammeldags, koselig rom med blondegardiner og filleryer på gulvet. Midt i rommet stod det en grønn sofa med striper. Det minnet ikke det minste om huset hans. Tobias gikk for å sette seg ned, men så at Iris forsatte innover i rommet, mot et rødt forheng. Hun dro det til side. Bak skjulte det seg en gråbrun bokhylle. Iris tok ut en bok og bokhyllen ble skjøvet til side. Iris gikk gjennom åpningen som kom til syne og Tobias fulgte etter inn i et lite rom. Det lignet ikke på noen av de andre rommene, men mer på en lab. På to av de fire sidene i rommet sto det bord med datamaskiner og andre elektriske ting som Tobias ikke visste hva var. Ved den tredje veggen var det plassert to senger, med et nattbord i midten.
Iris la seg for å sove og ba Tobias gjøre det samme. Tobias følte seg ikke særlig trett etter alt som hadde skjedd, men da han la seg under teppet, følte han at øyelukkene ble tunge som bly, og han sovnet nesten momentant.
Neste morgen våknet han av et brak, et smell og et hyl.
”Vi skjønte nok at du jobbet mot oss,” sa en kraftig mannestemme ute i stuen.
”Vi er ikke dumme, nemlig.” Denne gangen var det en damestemme.
Tobias for opp av senga og braste ut av rommet.
”Og her har vi guttungen også, ja,” sa mannen. Han hadde skjegg, og begge armene var dekket av tatoveringer. Ved siden av han sto det en tynn, mørkhåret kvinne med usedvanlig store øyne. ”Vi tar han også, Victoria,” sa mannen.
Damen som het Victoria, kom mot han, men Tobias var godt trent, og sprintet forbi henne. Han fikk tak i armen til Iris, og dro henne med seg. De løp ut døra, ned trappa og gjennom porten. Tobias svingte til venstre bortover den lange veien til stranden og forbi en stor fiskebåt. Han løp så fort beina kunne bære han, kjente blodsmak i munnen og at beina verket. Iris var forsvunnet et sted bak ham, men han torde ikke stoppe nå, da kom forfølgerne til å ta han. Han løp forbi mange hus, noen av dem syntes han å kunne huske fra 2008, men de fleste hadde han ikke sett før. Så fikk han øye på et stort hus som skilte seg fra alle de andre. Det var stort og lignet et hotell. Tobias løp inn porten, men da han prøvde å komme seg inn døra, ble han stoppet av en sikkerhetsvakt.
”Hvor skal du i den farten, unge mann?” spurte vakten.
”Du må slippe meg forbi,” ropte Tobias hysterisk, men vakten var like urokkelig. Plutselig hørte han et skrik bak seg, og inn kom Victoria og mannen med tatoveringene, bærende på Iris.
”Vi tar oss av gutten her, også,” sa mannen til vakten og tok et hardt grep rundt armen til Tobias. Han kjempet i mot, men den andre var for sterk for ham. Både Iris og han ble slept bort til et lite skur, hvor det stinket av noe som muligens var råtten fisk. Mannen bandt han fast til en stol. Tobias snudde på hodet og så Iris sitte bak seg, også hun bundet, og med en blodstrime på leppa.
De stirret på hverandre og Tobias tenkte, at nå var de virkelig ille ute.
Kapittel 6 skrevet av klasse 9B ved Holtan ungdomsskole
”Ta fra henne SPYTTen!” Mannen nikket til Victoria.
Victoria begynte å rote rundt i lommene til Iris, til hun med et stolt utrop fant den. Iris bannet lavt.
”Slipp oss løs! Er dere gærne eller, jeg har ikke gjort noe!” skrek Tobias, han kjente tårene komme. Han hadde forstått det nå. Selvfølgelig måtte de være fra TTC. Uten at han egentlig forsto noe som helst når han tenkte etter. Det var som en vond drøm han ikke klarte å våkne fra. Ingen ting ble klarere, han forsto bare mindre og mindre for hvert sekund, av alt som hadde hent.
”Hold kjeft Tobias,” hvisket Iris mens hun stirret ondt på Victoria som triumferende kastet SPYTTen opp i luften. Blikkene de utvekslet var gjensidig fulle av hat.
Tobias bet seg i leppen, fiskestanken gjorde det vanskelig å tenke klart.
”Ja ...” Mannen strøk seg over skjegget som om han tenkte hardt. ”Hva skal vi gjøre med en forræder og en liten sippeunge da?”
”Jeg vet ikke, jeg, Rufus… Men hva med å slippe oss fri?”
”Nei, vent litt … Jeg tror jeg fikk en ide!” Han lo og lot som han ikke hadde hørt svaret fra Iris.
Rufus plukket opp en bensinkanne som lå og slengte i et hjørne ved siden av en trillebår, og begynte å helle væsken utover gulvet og veggene før han plukket opp en lighter fra lommen.
Tobias stivnet av skrekk. Tårene begynte å renne for alvor nå. De skulle brennes levende. Hva skulle han gjøre?
Victoria gliste tilfreds.
Iris gispet. ”Sinnssyke PSYKOPATER!” Hun bakset og prøvde å komme seg fri. Det eneste det resulterte i var i beste fall et blått merke på Victorias legg, tenkte Tobias da han i øyekroken så henne sparke ut.
”Du har alltid vært en skikkelig plageånd, lille Iris,” hvisket Victoria knapt hørbart og fiket til henne. Så gikk hun ut av skuret mens Rufus kastet den tente lighteren fra seg og fulgte etter.
Ilden spredte seg raskt. Sammen med lyden av at de blokkerte døren fra utsiden, gav det Tobias en rar, bunnløs følelse i magen. Rundt omkring i skuret tok ting fyr. Plutselig ble han overmannet av en angst han aldri noensinne hadde følt. Verre en da han reiste i tid, eller når han fikk sekken over hodet. Eller da Peter etterlot ham her i framtiden.
Tobias kjente en intens varme, og merket at stolen og det ene buksebeinet hadde tatt fyr. Han hørte sin egen stemme skrike hysterisk – ba om at Victoria og Rufus kunne komme tilbake. Hva som helst. Han ville bare ikke dø!
Iris sto plutselig foran ham. Hun hadde svidd av tauene rundt håndleddende på flammene, og både håret og klærne hennes bar tydelige spor av ilden.
Hun ristet i ham. ”Ta det rolig! Ikke få panikk, vi skal klare dette!”
Fort løsnet hun repene hans og dyttet ham ned på gulvet. Det var renere luft der og han pustet lettere nå, men angsten fikk ham til å skjelve ukontrollert.
De kom til å dø.
De kom til å dø.
DE KOM TIL Å DØ!
Iris sjanglet hostende bort til døren og prøvde å få den opp, men klarte det ikke. Hun hostet og brakk seg mens hun prøvde å finne andre veier ut. Noe av taket raste ned og Tobias begynte å hulke, et skrik kvalte seg på vei opp som han ikke hadde nok luft til å fullføre det.
I tåkehavet og over all larmen fra flammene hørte Tobias med ett noen utenfor. Han prøvde å rope, for å si fra at de var der, men stemmen bar ikke.
Iris hamret febrilsk på døren. ”Hallo…? Hjelp ...!” hvisket hun hest.
Plutselig var det masse lyder utenfor og døren ramlet innover i rommet, over Tobias. I et kort glimt så han en uklar skikkelse før han besvimte.
Da Tobias våknet, var det mørkt. Han lå i en hard seng og hele kroppen hans gjorde vondt. Rommet var fylt med senger som på et sykehus, to mennesker i blå frakker undersøkte et par apparater i nærheten. I nærmeste seng lå Iris. Håret hennes var borte på mange steder, skadet av flammene, og hun hadde en ispose over det ene øyet. Hun så forferdelig ut.
Men likevel vakker, tenkte Tobias. Hun hadde reddet ham.
”Er du OK?” Han stotret frem ordene.
Iris nikket slitent: ”Du?”
”Nei.” Tobias ynket seg. Følte det var lov til å klage nå. Hvis han kom ut av dette marerittet skulle han aldri mer sutre over bagateller som øreverk, lekser og et lite fall på rampen med skateboarden! Han visste bedre nå. Han kjente han savnet dem. Pappa, kameratene fra Bergen, til og med Zapho kjente han et lite savn etter. Den trygge følelsen av å sitte hjemme foran skjermen med et spill. At ”game over” bare betød å måtte starte på nytt.
Han savnet mamma!
Tårene presset seg frem i øyekroken. Han tørket dem vekk med en irritert bevegelse. Det brennende skuret og panikken han hadde følt var helt borte nå. Hva hadde skjedd? Hvordan…?
”Hva skjedde?” Han stirret ned i dynen. ”Hvem …? Hvordan ... eh, hvor er vi?”
Ingen svarte på spørsmålene hans.
Han løftet hodet og ropte dem ut. ”Hvor er vi!”
Svaret kom raskt ”På et sykehus…” Iris hoppet ut av sengen. Han lurte på hvordan hun i det hele tatt kunne røre seg.
”De menneskene var to idioter av noen psykopater jeg jobbet med” Hun så ham inn i øynene. ”Jeg vet ikke mer en deg når det gjelder hvordan vi kom oss ut, og jeg tror vi burde dra med en gang”
En lege kom bort til dem: ”Unnskyld frøken, men du må nok gå og legge deg igjen.”
Legen smilte, men uten glede, tenkte Tobias. Mannen viste to rader av skinnende hvite tenner. Selv om Tobias ikke likte legen, var han enig i forslaget hans. Han ønsket ikke selv å røre seg. Men Iris så ikke ut til å ville adlyde.
”Frøken?” Legen fikk en bekymret rynke i pannen og tok tak i armen hennes.
I en rask bevegelse dro hun den tilbake. ”Jeg må bare gå og hente meg et glass vann.”
Legen kikket på henne med et vaktsomt blikk: ”Du er ikke bra, jeg blir med deg.” Skuffelsen i Iris øyne var ikke til å ta feil av.
Tobias lukket øynene. Ssooove.
En arm dunket til ham, og han våknet til live igjen. Iris sto i en blå legefrakk og en veldig dårlig parykk. Merkene i ansiktet var borte.
Han stønnet. ”Hvordan klarer du det der?”
”Hva da?” Hun så spørrende på ham.
Han ristet matt på hodet, tenke at hun måtte være laget av stål. ”Nesten alt mulig. Jeg tror du må dra uten meg, jeg har så vondt ...”
Iris sukket. ”Jeg kan ikke la deg ligge igjen her! Så fort jeg har gjort ferdig oppdraget mitt kan vi dra igjen! Du må bare ta deg sammen og holde ut litt til.”
”Hvordan da dra liksom? De to gærningene tok jo SPYTTen din!”
”Ja, men det er enda en her i 2018! Det er den jeg må finne, selv om det er sannsynelig at de har den allerede!”
”Så det er oppdraget ditt?”
”Mhm.” Hun nikket mens hun sa det.
Han karet seg opp i sengen. ”Hva med pappa?”
Iris sukket og tok seg til hodet.
”Jeg tar med meg han her til undersøkelse!” ropte hun lavt, en lege lenger borte nikket åndsfraværende. Iris dro Tobias ut av sengen, fikk på ham bukser og sko, og plasserte ham i en rullestol som sto ved siden av.
Hele sykehuset så kaldt og søvnig ut. Alle legene hadde det samme trøtte utrykket. En ting var at det antagelig var midt på natten, men til og med veggene gjespet. Tobias grøsset.
Plutselig åpnet Iris døren til et kott og dro ham med seg inn. Det hadde vært trangt nok med bare de to, om ikke de måtte dele bøttekottet med legen hun tydelig hvis hadde stjålet uniformen fra. Han lå svinebundet mellom veltet vaskebøtter, mopper og såpe som hadde rent ut av en flaske. Det så ut som det hadde vært litt av et basketak. Tobias skulle til å spørre hva som hadde hendt, men kom ikke så langt.
”Vi må sminke deg litt!” Hun overså det spørrende blikket hans. Ville tydeligvis ikke kommentere hendelsen med mannen nærmere.
Etter en runde med sminkekosten, ført av Iris kyndige fingre, var Tobias’ brannsår og rifter nesten usynlige. Iris hadde skaffet nok en legefrakk, og Tobias sendte en medlidende tanke til han som hadde eid den, stakkars mann. I et speil observerte han at han så ut som en ganske alminnelig lege, litt ung kanskje, men likevel.
Det banket i hele kroppen og han hadde vanskeligheter med å gå.
”Da drar vi.” Hun smilte og klappet ham på hodet. ”Du ser så nusselig ut, atte.”
I gangen var det tomt, Iris marsjerte rett bort til utgangen og dyttet ham ut.
”H- hvor er det egentlig vi skal?” De var ved Fyllinga, sørøst for Karljohansvern. Havna så ut slik som den alltid hadde gjort, men byen var mye større nå, i 2018. Den var nesten ikke til å kjenne igjen, hadde liksom spredt seg utover som en esende gjærdeig. Noen hadde tydeligvis fått gjennomslag i høyhusdebatten, for flere steder kunne han skimte ruvende hus mot den månelyse nattehimmelen.
Tobias sparket til en tom ølflaske.
”Vi skal gi TTCs hovedkvarter et lite besøk.” Iris smilte selvsikkert som om hun visste hva reaksjonen hans ville bli.
”HVA?” Han sa det høyere enn han hadde tenkt.
Iris sukket. ”Slapp av, du skal allikevel ikke bli med inn! Bare vent utenfor.”
De gikk videre, og han begynte å lure, idet hun dro ham over kanalen og inn i det som en gang hadde vært Hortenskauen. Det hendte han og faren hadde gått noen turer der på de fine stiene. Nå var skogen blitt betydelig mindre. Iris svingte til høyre, forbi en utedo som Tobias ikke husket å ha sett før, en mindre og mer velholdt enn den gamle, og ned en trapp til en benk nær vannet.
Hvor var Hovedkvarteret hen? Han stirret uforstående på Iris, men hun bare ristet på hodet og dyttet ham ned på benken.
”Vent her.” Hun forsvant opp forbi utedoen og inn mellom noen trær.
Var Hovedkvarteret inne i skogen? Det hørtes for dumt ut. Skulle det være en hule i et tre, liksom?
Han ventet. Og ventet. Men Iris kom ikke tilbake. Den eneste som bevegde seg rundt i området var en gammel hund. Den så ut til å tilhøre en uteligger. Tilslutt gikk Tobias en tur rundt utedoen, bort til de nærmeste trærne, og ropte lavt: ”Iris?”
Ingen svarte.
Han gikk bekymret tilbake til benken. Hadde hun dratt sin vei, hun også? Var han sviktet igjen? Nei, hun kunne jo ikke det. Hun hadde ingen SPYTT ...
Rastløs vandret han fram og tilbake, satte seg og reiste seg igjen. Hunden fulgte etter ham, men han turte ikke klappe den. Han hadde aldri likt hunder.
Han sukket og satte seg på benken, hadde nesten glemt smertene i all bekymringen. Og blitt vant med dem.
”Iris! Er du her?” gjentok han.
Intet svar.
Den gamle hunden satte seg, lente hodet mot benken og stirret på ham med dådyrøyne. Et par ganger ulte den svakt, som om den ba: Mat meg, mat meg. ”Bjeff,” sa den plutselig og gjorde øynene større.
”Ja vel, da! Men jeg tror ikke jeg har noe du kan spise uansett.” Tobias ristet på hodet og begynte å rote i lommene. Lurte på om han hadde blitt overrasket om hunden hadde pratet til ham. Ting kunne liksom ikke bli mer sykt enn det var nå – uansett, liksom.
Det var da han kjente den.
Tung og kald lå den der. I baklommen. At han ikke hadde merket den før!
Langsom trakk Tobias fram den gamle mobilen til faren.
Han stirret på den en lang stund. ”Oi …!” mumlet han, overrasket og lettet på samme tid. Da kunne han jo dra hjem! Han lo glad og skulle akkurat til å taste 2008, da han husket på Iris. Hjertet sank. Han fikk vente litt, så ville han dra. Da kunne hun skylde på seg selv! Som bare ble borte.
Han klappet hunden mens han visste det: Han kom ikke til å forlate henne.
Han måtte finne henne.
Nølende gikk han inn mellom trærne mens han passet seg for ikke å snuble, det var bekmørkt nå. Månen hadde gått bak en sky som om den ikke ville se mer av det som var i ferd med å skje. Tobias ble glad da hunden fulgte etter ham.
”Nå hadde det vært fint med en lommelykt,” mumlet han for seg selv og ramlet i det samme inn i en vegg. ”Au!” Han tok seg til pannen før han kjente på veggen foran seg. Det var ru, grov stein. Øynene begynte å venne seg til mørket og han så antydningen av en rar bygning som gikk i en halvsirkel rundt en plass. Plutselig skjønte han hva det var: Den gamle tyskerbunkersen! Var det dit Iris hadde gått? Bunkersen gikk langt inn under jorden hadde pappa fortalt en gang.
Han søkte langs muren til han kom til et kraftig jerngitter foran en døråpning, litt lenger borte var det gitter foran noen vinduer. Det var store lås på alle. Månen tittet frem igjen og han oppdaget fotspor på bakken, de gikk rundt et hjørne, stoppet – og ble borte.
Overrasket sto Tobias og glodde på de store steinene. Iris kunne vel ikke gå gjennom en steinmur …? Med hånden begynte han å trykke og dra i alt som var foran ham, uten at noe skjedde.
Plutselig holdt han på å snuble, grep febrilsk tak i en planke som sto litt ut fra veggen samtidig med at han tråkket på kanten av en stein. Planken ga etter, med en knirkende lyd flyttet steinen seg og en del av veggen åpnet seg. Tobias stirret. Det var akkurat som på en amerikansk søppelfilm!
En smal gang ble synlig, først gikk den noen trinn ned, så forsvant den innover i bunkersen. Veggene var malt i en spyaktig farge og stållamper lyste i taket. Det hadde vært noen der nylig, han så det, for det var rent og pent, og uten alle spindelvev og søppel som preget plassen utenfor. Veggen smelte igjen bak ham og Tobias var alene. Hunden hadde vett nok til å bli igjen ute.
Tobias gikk nølende ned og innover og oppdaget at noen romsterte i rommet for enden av gangen. Han kjente en utrolig lettelse da han så det var Iris.
Hun var helt fortvilet. ”Den er ikke her.” Hun enset ikke at han kom inn i rommet.
”Hva leter du etter?” spurte Tobias.
Hun skvatt til. ”SPYTTen vel. Den er ikke her!”
Tobias dro frem den store klumpen av en mobil fra lommen.
”Hva! Hadde du den hele tiden?” Stemmen hennes dirret og hun stirret på ham. ”Uten å fortelle det! Hva i h****** tenkte du på? Vi kunne ha stryket med, skjønner du det?” Hun skrek til slutt og nærmest hoppet av sinne. Han stirret storøyd på henne.
”Jeg glemte det,” sa han spakt.
”Du glemte det? Du GLEMTE det!”
Iris sto med munnen åpen og så ut som hun hadde tenkt å skrike noe mer, men så lukket hun den. Hun pustet dypt inn og ut, før hun fikk et nervøst utrykk i ansiktet. ”Jeg håper ingen hørte det.”
De sto stille og lyttet. Ingenting. Hun sukket lettet og ville til å gå, da hun oppdaget at Tobias sto klistret fast til gulvet og stirret på noen bilder på veggen.
Han hadde ikke lagt merke til dem før nå, fotografier av alvorlige ansikter som stirret ut i rommet. Menn og kvinner i ulike aldre som betraktet ham med iskalde blikk.
”Iris…,” hvisket han.
”Hva er det nå, da?” utbrøt hun utålmodig.
”Hvem er de bildene av?”
”Åh, de …” Hun gikk bort til ham. ”Det er alle lederne for TTC opp gjennom årene.”
Tobias svelget og kjente at han ble klam innvendig. Gulvet gynget under ham. Iris støttet ham med et spørrende blikk.
Tobias oppdaget Peter på et av bildene. Under sto det et årstall. 2008 - .
Men det var ikke Peter som først hadde fanget Tobias’ oppmerksomhet. Iris så at han igjen stirret på bildet av en kvinne. Hun var vakker med et underfundig, fjernt blikk. Under henne sto årstallene 2006-2008.
Tobias tok hånden opp og strøk henne på kinnet. Det var et fotografi, men han kjente hvor utrolig sårt og endeløst han savnet henne. Han følte at klumpen i magen og halsen ville ut, at han måtte kaste opp. Hele kroppen ristet.
”Hva er det?” spurte Iris forsiktig.
Tobias så gråtkvalt på henne.
”Det er … moren min.”
Kapittel 7 skrevet av klasse 8C ved Orerønningen ungdomsskole
Kapittel 7.
”Moren din?!” skrek Iris. ”Er Laila din mamma?”
Tobias snudde seg og så på Iris med store øyne og sa forsiktig: ”Kjenner du mammaen min? Vet du hvor hun er nå?” Det lille håpet han hadde igjen om at moren fortsatt var i live, vokste inni ham.
Iris’ ansiktsuttrykk endret seg plutselig. De ellers pene trekkene hennes ble harde, hun skulte på han og gransket han nøye.
Tobias ble forskrekket av den plutselige endring i Iris’ holdning. Han rygget to skritt bakover.
”Herregud, Tobias. Hvorfor har du ikke fortalt meg dette før?” spurte hun.
”Hvorfor skulle jeg det? Hvordan kunne jeg vite at hun kjente deg?” Han så irritert på henne. ”Hun forsvant for 2 år siden, for pokker, ble borte. Ingen ante hvor hun var. Politiet og pappa trodde hun var død.”
”Og du?”
Tobias svelget. ”Jeg trodde ikke … Jeg ville ikke tro!”
Iris stirret ned i bakken et øyeblikk før hun snudde seg. Hun tok bildet av moren ned fra veggen og stirret på det. ”Kanskje du burde sette deg ned, Tobias,” sa hun med en rolig stemme.
Tobias subbet bena sine bort til en gammel, råtten pinnestol og satte seg. Iris stilte seg rett foran han og sa: ”Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal fortelle dette, men …”
Tobias stirret på henne. ”Spytt ut! Jeg er forbredt på alt!” sa han med et stolt ansiktsuttrykk.
Iris smilte skjevt. ”Alt?”
”Ja, alt.”
Hun ble alvorlig før hun lavmælt sa: ”Vi er halvsøsken. Vi har samme mamma.”
Kapittel 8 skrevet av klasse 8D ved Orerønningen ungdomsskole
Tobias var forvirret: ”ER DU HALVSØSTRA MI?”
Det kjentes ut som om hodet skulle sprenges etter alt han hadde fått vite den siste timen. Mammaen hans hadde vært leder for TTC, Iris var halvsøsteren hans og han var i familie med Peter.
”Ja, og vær stille ellers kommer det noen,” hvisket Iris inntrengende.
”Men hvordan?” klarte Tobias å stamme fram. ”Jeg trodde jeg var enebarn!”
”Vel, da tok du nok feil, Tobias,” sa Iris stille.
”Hvordan?” gjentok Tobias. Han begynte å kjenne sinnet boble i seg. Et sinne mot moren, som aldri hadde fortalt han noe.
”Hva vet du egentlig om moren din?” spurte hun etter litt.
Han svarte ikke med en gang. Han så for seg en liten gutt, en mor og en far som lekte i en grønn hage. Moren hadde langt lyst hår akkurat som Iris og smilte mot han med blågrønne, store øyne.
”Hun forsvant da jeg var elleve,” sa han sint. Han kunne ikke for det. Moren hadde plutselig blitt borte. ”Politiet mente hun var død. Deretter snakket far ikke om mor igjen. Det var som om hun aldri hadde eksistert.” Han knep munnen sammen og ventet på at Iris skulle ta over.
”Vel. Det begynte med at min far døde rett etter at jeg og Zapho ble født. Mamma overtok jobben hans i TTC. Mamma var alltid så besatt av karrieren. Og hun dro fra oss for å gifte seg med din far, for å spionere på han. Han er nemlig leder for FFI.”
”Hold an litt nå. Var mamma så hjerteløs at hun dro fra dere? Og hva står FFI for?” avbrøt Tobias.
”Ja, hva tror du? Mamma forlot oss. FFI står for Forsvarets Forsknings Institutt. Men hvor var jeg?”
”Mamma gifta seg med pappa,” sa Tobias
”Åja. Vel, etter det så gikk alt veldig bra for moren din. Hun ble fort forfremmet og karrieren gikk oppover. Og da du ble 11 år ble hun sjef for TTC. Men faren din begynte å få mistanke om hva hun dreiv med, så hun bestemte at det var best å forsvinne. Men nå tror jeg at vi skal komme oss ut før det kommer noen,” avsluttet Iris. De listet seg ut av hovedkvarteret.
”Hvor skal vi dra?” spurte Tobias.
”Vi blir her i Hortenskauen og tenker litt over ting,” svarte Iris og satte seg på en benk.
”Det er rart hvordan tilfeldighetene styrer oss,” sa Tobias ”Hadde ikke jeg sett skyggen av deg i Marinemuseet hadde jeg fortsatt vært i 2008.”
”Museet? Jeg har aldri vært i museet.”
”Men jeg så deg. Du løp over parkeringsplassen og inn i ubåten,” sa Tobias ”Du mistet SPYTTen din, den jeg brukte for å dra til 1857…”
”Er det den SPYTTen du fant i baklomma?” avbrøt Iris.
”Nei!” sa Tobias. ”Den fant jeg på pappas kontor. SPYTTen i ubåten mistet jeg da jeg reiste.”
”Mener du at den kanskje ligger der ennå?”
”Ja!” ropte Tobias så høyt at fugler fløy fra tretoppene.
”Hva venter vi på, vi må forte oss,” sa Iris. De løp langs kanalen mot Marinemuseet og ubåten. På veien tenkte Tobias på hvor annerledes Karljohansvern var nå i forhold til 2008, så mange flere hus.
Heldigvis var døren til ubåten åpen. Tobias slo på bryteren til lyset og gikk inn for å lete. Febrilsk krabbet han rundt på gulvet uten å finne SPYTTen. Hvor var det blitt av den?
”Finner du den?” Iris stakk hodet inn i den varme ubåten.
”Nei, den er ikke her lenger!” stønnet Tobias. ”Hva gjør vi nå?”
”Du mistet den i 2008, da er det jo der den er.” Iris gliste fra øre til øre.
”Ok, da drar vi,” sa Tobias mens han dro SPYTTen opp av baklomma, tastet inn 2008, grep Iris’ hånd og trykket på knappen. Alle regnbuens farger flimret for øynene deres.
Plutselig stod de i ubåten.
”Heldigvis er det ingen her, ikke engang vaktmannen Bjørn,” sa Tobias.
”Det ville vært rimelig sært hvis vi landet på noen.” Iris fniste. ”Hvem er vaktmannen Bjørn?”
”Han jobber her i 2008,” sa Tobias. ”Hyggelig fyr, han spanderte cola på meg en gang.”
”Åja,” sa Iris. ”Jeg ser meg litt rundt, jeg.” Hun forsvant ut av ubåten og lot Tobias bli stående igjen alene.
Han mumlet noe om jenter, men så begynte han å lete. Hvor var den? Kanskje under benken ved radaren. Han stakk hånden inn i alle krokene og kjente et tykt lag med støv under fingrene. Æsj vasker de aldri her, tenkte han mens fingrene lukket seg rundt en hard gjenstand. Med et fornøyd utbrudd dro han SPYTTen fram i lyset. Han sprang gjennom ubåten og ut døren for å vise den til Iris og løp rett inn i henne så de rullet ned trappen.
”Au!!” utbrøt Tobias mens han gned seg på leggen. ”Iris, se hva jeg fant!”
Akkurat da rundet Iris hjørnet av et hus og kom mot dem.
”Men …?” Tobias skjønte ingenting. Foran ham stod to helt like jenter.
”Zapho!” utbrøt Iris. ”Hva gjør du her?”
”Jeg kunne spurt deg om det samme, søs,” sa den som tydeligvis var Zapho.
Zapho, tenkte Tobias. I hodet hans løp en kvinne rundt med pil og bue i et dataspill for noe som virket som en evighet siden.
”Kan vi ikke finne et sted det er varmt og snakke,” foreslo Iris.
”Hva med å dra hjem til meg?” spurte Tobias.
”Tja, hvorfor ikke?” svarte Zapho.
De satte seg i stuen hjemme hos Tobias.
Iris fortalte om hvordan Tobias og henne hadde møttes i 2018, og om hvordan Rufus og Victoria hadde prøvd å brenne dem inne, og at de bare hadde overlevd takket være den mystiske befrieren. Hun nevnte alt bortsett fra at de alle tre var søsken. Zapho var ikke helt overbegeistret over moren sin, eller bror Peter, og ville antagelig ikke være glad for å ha enda en bror!
”Du hørte vår historie, nå vil vi høre din.” Iris smilte fra øre til øre.
”Jeg har prøvd å sabotere så mye som mulig for TTC, men jeg visste allerede at dere nesten brente i hjel ...” begynte Zapho.
Iris så ut som et spørsmålstegn.
Zapho smilte: ”Det var jeg som reddet dere!”
Kapittel 9 skrevet av klasse 10C ved Borre ungdsomsskole
En hengslete mørkkledd skikkelse gikk med bestemte skritt mot en trang bakgate. Det var for mørkt til å se ansiktet hans, for det fantes ingen gatelys, ikke her i 1857. Tankene fløt rundt i hodet hans, hvor var Tobias nå? Visste han stadig ikke noe om jobben hans? Det føltes som en evighet siden han hadde snakket med gutten. Mannen var så borte i sin egen verden at han ikke hørte det første forsøket på å ta kontakt, ikke fikk øye på skyggen som trådde frem fra et gatehjørne.
”Hallo?” gjentok stemmen lavmælt og han rykket til, han hadde ikke enset mannen før han sto ovenfor han.
”Du skremte meg”, sa han med et svakt smil. Mannen fra FFI gjengjeldte smilet hans.
Tankene vendte tilbake til Tobias. For gutten var denne mannen foran ham bare en person som hadde levert papirer. Hans virkelige navn var Aron.
De vandret tause videre og tok av ved nærmeste veikryss. Den mørkkledde avbrøt stillheten. ”Hvordan kunne dette skje?”
”Hvordan kunne hva skje?” Aron var et stort spørsmålstegn.
”SPYTTene, TTC, ja alt!” Han tok en liten pause før han fortsatte. ”Det var jo en enkel operasjon fra begynnelsen. Vi skulle bare forhindre det som skal skje.”
Aron tenkte seg om en stund før han svarte. ”Det var ikke en enkel operasjon, å reise i tid og å forhindre ting i fremtiden er ikke barnemat.”
”Man burde ikke spøke med tiden.”
”Man MÅ ikke spøke med tiden.” De fortsatte vandringen i nattens mørke. Det lille lyset som kom ut fra et enslig vindu speilet seg i regnet som hadde samlet seg oppå brosteinene.
”Det er min skyld alt sammen. Det var jeg som fant de opp.” Det var den lange, hengslete mannen som snakket.
”Det er ikke din skyld.”
De fortsatte å gå i nattens ly. Det eneste man hørte var vinden som rev i trærne og skrittene som ble slengt mellom husveggene og lagde ekko.
Tobias strakte hånden ut og tok tak i glasset. Colaen smakte dødt, kullsyren var borte. Den vred seg i halsen, men tørsten ropte.
Zapho satte seg ved siden av Tobias, lente seg godt tilbake i den slitte, lilla lenestolen: ”Jeg har fulgt dere på avstand hele tiden.”
Hun trakk pusten dypt, men rakk ikke å fortsette før Iris avbrøt. ”Hvorfor reddet du oss?”
Tobias følte seg søvnig, han greide så vidt å holde øynene åpne da Zapho endelig sa: ”Jeg trengte dere, jeg kunne ikke la Peter drepe dere, men …” Hun slet med å holde tilbake smilet som presset seg frem i munnvikene. ”Det har du vel skjønt nå.”
Iris så ned i bakken. ”Ja, jeg har vel det. Så du jobber for TTC?”
”Nesten, søster. TTC jobber for meg.”
Tobias hang ikke med lenger, Zapho hadde jo reddet dem! Rommet var skurrete og kroppen føltes tung. Iris stemme skingret i øret hans. Tobias lente seg mot stemmen, så at Iris’ hår hang trist nedover øynene hennes. ”Iris?” hvisket Tobias halvt bevisstløst før han sluknet.
Tobias våknet med en kraftig dunking i bakhodet, det føltes som om hele hodet skulle sprenges. Det mørke kjellerrommet av betong snurret rundt han og han hadde vanskeligheter med å sette tingene på plass.
Han hørte Zapho snakke i bakgrunnen, han kunne knapt høre henne. Plutselig begynte en av skikkelsene bak henne å snakke
”Hører hu ikke hva vi sier eller?” Rufus så irritert ut.
”Hvor er den siste SPYTTen!?” Victorias øyne lyste av raseri. Iris prøvde å svare, men ordene som kom ut av munnen hennes var usammenhengende.
”Vi får ikke noe informasjon ut av henne uansett. Hun er borte nå.” Zapho stirret tomt ut i rommet. ”For alltid.”
Klokka var halv tre, og mørket hadde pakket seg rundt dem. Aron tok tak i jakkeslagene og trakk den sorte frakken tettere inntil seg. Månen var det eneste som lyste opp veien foran dem. Lyset fra vinduene var borte, ikke en sjel var å se ute. De svingte inn i en ny gate og husene virket som truende skikkelser i nattemørket. En brostein løsnet under føttene til Aron og begge skvatt til.
”Er det noen bak oss?” Den hengslete mannen hadde et nervøst uttrykk i ansiktet.
”Nei, jeg tror ikke det, men vi tar en omvei for å være sikre.” De endret retning og snodde seg gjennom de små gatene på Karljohansvern. De satte opp farten til de begynte å bli andpustne og så seg stadig nervøst over skulderen.
Da de nærmet seg et gatehjørne holdt mannen med den lange kroppen opp hånden og stanset. Han myste rundt for å se etter henne, følte seg oppspilt og samtidig nervøs. Akkurat da trådde hun fram fra skyggen og betraktet dem med granskende øyne. Han merket seg at hun så ut som for to år siden, håret var like langt og lyst som før, om ikke lenger. Han lurte på om hun hadde savnet dem, Tobias og han.
”Velkommen, vi går inn her.” Hun tok tak i håndtaket på en rusten dør og det knirket i hengslene da den gikk opp.
Kapittel 10 skrevet av klasse 10 A ved Borre ungdomsskole
Etter at damen og de to mennene hadde gått ned en støvete steintrapp kom de inn i et lite rom. Midt på gulvet stod det tre pinnestoler. På veggene hang det slitte uniformer og gamle utdaterte kart. Langs veggene sto det tønner og kasser. Alt var dekket med et tykt lag av støv og i hjørnene var det spindelvev. Det luktet svakt av krutt. Det virket ikke som om rommet hadde blitt brukt på lenge. Alle papirene som lå i hauger var gulnede og sprukket i kantene.
”Laila …,” begynte den hengslete mannen, men fikk ikke snakket ferdig.
”Vent litt Terje …” Hun ble avbrutt av en høy dunkelyd fra rommet ved siden av.
”Hva i …?” Aron så forskrekket mot en dør i andre enden av rommet, gikk raskt bort og rev den opp. Inn ramlet Iris og Tobias.
”Iris, Tobias, men hvordan …?!” Terje skyndte seg bort og hjalp dem opp.
Tobias så seg forvirret rundt i rommet og fikk øye på moren. ”Mamma!” Han stirret på henne, visste ikke hva han følte, moren hadde jo vært leder for T.T.C. Men hun var mammaens hans også, og han hadde savnet henne veldig. Hva gjorde hun her?
Moren nærmet seg forsiktig. ”Tobias,” hvisket hun.
”Du er en av dem!” Han rygget redd bakover.
”Nei, Tobias, nei. Du forstår ikke, jeg …”
”Ikke kom nærmere!” Tobias stirret på moren, ”jeg så deg på bildet i bunkersen.”
”Tobias, det er greit.” Faren tok tak i armen hans, ”Du må la henne forklare.”
De ble plutselig oppmerksom på Iris som skalv ukontrollert og sank omkull. ”Zapho, hun … hun …” Blikket hennes flakket mellom dem. ”Hun er død.”
Laila satte seg på kne ved Iris og la hodet hennes i fanget sitt. ”Hva har skjedd, går det bra med deg, barnet mitt?” Iris svarte ikke. Laila så seg fortvilet rundt i rommet.
Zapho lå livløs på gulvet, de blasse øynene stirret tomt ut i lufta. Victoria gikk sakte bort og trakk den lange kniven ut av magen hennes.
”Hva har skjedd her?” spurte en kald stemme. Peter hadde dukket opp i døra og så fra Victoria til Zapho.
”Eh … hun … kom i … i veien …,”stammet Victoria lavt.
”Jeg mener, fikk dere tak i SPYTTene? ”spurte han like kjølig.
”Ja, nå mangler vi bare en.” Rufus gikk bort og plukket opp en SPYTT som lå på gulvet, ”Zapho brukte denne til å sende Tobias og Iris tilbake i tid. De er ikke døde, men de er i hvert fall av veien.” Peter gikk bort til Zapho og rullet henne over på magen med foten.
”Iris nektet å fortelle oss hvor den siste SPYTTen er. Vi bestemte oss for å rydde henne av veien, men da jeg skulle drepe henne hev Zapho seg mellom. Hun fikk tak i en av SPYTTene og kastet den mot Iris og Tobias. Hun var tydeligvis mer glad i søsteren enn vi hadde regnet med.” Victoria så ned i gulvet.
Peter gikk bort til Rufus og rev til seg SPYTTen. ”1857” lyste det på displayet.
Tobias stirret vanntro på moren. Laila hadde lagt genseren sin over Iris, som nå pustet rolig. Aron og faren til Tobias hadde satt seg på to av pinnestolene. Tobias skjønte ikke helt morens forklaring.
”Så T.T.C. er egentlig ikke T.T.C?”
”Både ja, og nei. T.T.C. stod egentlig for Time Technology Cooperation, og var en militær forskningsorganisasjon innen forsvaret. Forsøket på å skape SPYTTene har pågått siden før krigen. Det var ikke før Terje utviklet den første modellen,” hun så bort på faren til Tobias, ” … at andre ble interessert,”
”Så du jobber for T.T.C,” utbrøt Tobias mot faren.
”Nei, jeg jobbet for T.T.C, men sluttet da svigerfar kom inn i bildet.”
”Hæ?” Nå skjønte Tobias enda mindre.
”Da SPYTTene var ferdig utviklet sørget faren min for å bli leder for organisasjonen,” sa Laila, ”det var da alt snudde, han hadde nemlig egne planer for SPYTTene.”
”Men du var jo leder du og?” hvisket Iris svakt.
Tobias satte seg ved siden av moren og så på Iris. Han var glad for å høre søsteren snakke igjen.
”Nei, det var ikke sånn det var, da jeg ble leder etter min far, gjorde jeg det med den hensikt å sabotere min fars planer.” Laila tok en liten pause før hun fortsatte.” Men jeg ble oppdaget og sparket fra jobben før jeg fikk fullført mitt arbeid. Jeg flyktet og sendte en beskjed til din far om at jeg var avslørt.”
”Og så fikk Peter jobben,” sa Aron fra pinnestolen sin, ”mens vi jobbet med å få spredt SPYTTene så de ikke kunne stoppe tiden.”
Peter, Rufus og Victoria hastet gjennom den mørke Hortenskogen. Da de kom ut mellom trærne gikk de raskt over den lille brua på Fyllinga. Natten var stille og stjernene speilet seg i vannet da de satte seg i en liten båt. Motorduren skar gjennom stillheten da de kjørte gjennom kanalen og satte kursen mot Vealøs. Det lå en taus spenning i luften. Peter styrte båten bestemt, ansiktet var blekt og knokene helt hvite der de hadde et fast grep om rattet. Rufus og Victoria var engstelige, de hadde aldri sett Peter nervøs før. Båten gled stille inn bak en knaus på øya. Rufus hoppet raskt ut av båten og bandt den stramt til en stubbe. Alle tre smøg seg lydløst gjennom det duggvåte gresset. Ut mellom trærne et stykke foran dem dukket en skikkelse opp.
”Har dere alle?” sa en truende stemme.
Peter så ned på føttene sine: ”Dessverre, morfar.”
”Morfar?!” brølte mannen, de grønne øynene gnistret i mørket.
Peter sank sammen. ”Beklager … Admiral Grim.”
Da Iris sov gikk Tobias og moren ut av det støvete rommet, ut i 1857 og Karljohansvern. Tobias så på moren gjennom helt nye øyne der hun gikk ved siden av han i måneskinnet. Nå merket han hvor mye han hadde savnet henne. To år hadde gått siden hun forsvant. Et stort tre sto lent utover stien og lagde en truende skygge. Tobias gikk ned til kaien, lente seg mot et rekkverk og så ned på speilbildet sitt. Et nytt speilbilde dukket opp i vannet. Tobias snudde hodet og så inn i morens øyne. De grønne øynene han kjente så godt. De snakket om hva som hadde skjedd de siste årene.
Tobias husket plutselig på Zapho og hendelsen som hadde skjedd i 2008.
”Nå har de andre alle SPYTTene og kan stoppe tiden,” sukket han.
”Ikke alle,” smilte moren lurt.
Kapittel 11 skrevet av klasse 9E ved Holtan ungdomsskole
Den høye stemmen til Admiral Grim skar gjennom nattemørket på Vealøs. Peter og de andre småløp over den fjellagte øya, og igjen klang den dype, skurrende stemmen hans. ”Nå, sa jeg!” Peter var borte hos ham som om han skulle hatt lynets hastighet i seg. ”Vi er nødt til å dra tilbake til 1857, og det raskt. Tobias og hans tilhengere er der nå.”
Peter svarte med en viss usikkerhet i stemmen: ”Men hvordan kan vi vite hvor de andre holder til?”
”Slik jeg ser det er den mest logiske forklaringen at de befinner seg i Admiralboligen,” sa admiral Grim, ”for der vokste Laila opp som barn da jeg var sjef for marinestasjonen i Horten.”
Et hvitt, skinnende smil bredte seg om munnen til Peter. Han nikket triumferende. ”Vi må få tak i den siste SPYTTen for å iverksette våre planer om å forandre fortiden. Når vi har den stopper vi tiden, vi blir rike og så skal ting gå vår vei.”
Svetten klistret klærne inntil kroppen. Leggene brant som de aldri hadde gjort før. Store, våte dråper trengte seg nedover pannen. Hendene verket etter fallet i mørket. 1800-tallet hadde alt for lite gatelykter, tenkte Tobias og ømmet seg. Hvorfor hadde ikke moren fortalt dette før, at SPYTTen var i Admiralboligen?
Frustrasjonen boblet i han, men han hadde ikke tid til å irritere seg over det. Moren hadde ropt etter han, at han skulle vente, men det hadde han ikke hatt tid til for det var en lang vei fra brygga på Fyllinga og til Admiralboligen. Han måtte finne den siste SPYTTen før admiral Grim og hans hjelpere
Den raskeste veien var gjennom skogen, selv syntes han at det var litt skummelt. Tobias saknet farten. To store hus åpenbarte seg mellom trærne. Det største huset er Admiralboligen, hadde moren sagt.
Hver eneste lille muskel i kroppen skrek etter å ha løpt den lange veien. Tobias listet seg over tunet, ble stakkåndet stående tett inntil veggen for å lytte mens hjertet dunket fort og hardt. Med ett stivnet han og holdt pusten. Sinte stemmer kom inne fra boligen. Plutselig hørte han et skrik og skvatt til. Skriket døde bort og det ble helt stille. Sakte begynte han å gå mot inngangsdøren og hadde nesten nådd hjørnet av veggen, da han hørte en summende lyd av flere utydelig stemmer. Han bestemte seg for vente og sank ned på bakken med ryggen inntil den rue veggen. Bena, ja, kroppen i det hele tatt, hadde aldri vært så utmattet. Trøttheten gled innover han, øyelokkene ble med ett ufattelig tunge. Han rakk ikke å tenke at han måtte holde ut, holde seg våken, før øyenlokkene gled igjen som tunge kumlokk, og alt ble sort.
Tobias bråvåknet og kikket seg forvirret omkring. Tankene spant rundt i hodet på han. Det tok flere sekunder før han skjønte hvor han var og hva han gjorde der. Han tok hendene til hodet mens fortvilelsen bølget gjennom kroppen. Han skulle jo bare sette seg ned et par minutter. Hvor dum gikk det an å være! Nå kunne alt være for sent. Han presset øret inn mot veggen og lyttet. Stemmene han ikke helt klarte å få tak i var der fortsatt. Urolig flyttet han på seg. Nysgjerrigheten ble for stor, han bare måtte finne ut om det skjedde noe der inne, og hvem som snakket.
Et stort vindu stod på gløtt, og et gulrødt lys fra ei parafinlampe skar en stripe i mørket. SPYTTen var der inne et sted, og han måtte få tak i den! Tobias hevet seg opp på tærne for å titte inn og sjokket rev ham nesten over ende, for der, i det opplyste rommet, sto en eldre tannløs mann i uniform og Peter bøyd over Iris som satt bundet fast til en stol. Håret hang blodig rundt ansiktet og det var tydelig at hun var behandlet dårlig. Blodet rant fortsatt fra hodebunnen.
Han hørte Peter omtale mannen som admiral Grim. Den eldre mannen pekte sint på Iris. ”Hvor er SPYTTen!? Du vet hva som skjer hvis du ikke sier det.”
Iris svarte ikke. Admiralen dro av seg beltet, og i en rask bevegelse var det spent rundt halsen på henne. Han strammet beltet i et hardt rykk, og hun hev desperat etter pusten. Øyene flakket og tårene spratt opp i øynene på henne.
”Hvor er den!?” skrek Admiralen samtidig som han dro henne ut av stolen. I samme sekund hørte de et brak og Tobias sto i døråpningen.
Admiral Grim så på ham og smilte. ”Peter, ta ham,” sa han rolig i det han nok en gang blottet den tannløse munnen.
”Luken bak bildet på veggen!” skrek Iris til Tobias. I et sprang var Tobias borte ved bildet og rev det ned. Der lå SPYTTen han trengte for alt i verden. I noe som føltes som lynets hastighet var han ute av døren og på vei bort. For andre gang i løpet av kort tid løp han så blodsmaken kjentes og hjertet dunket langt oppe i halsen. Han hørte skritt nærme seg bakfra, men rakk ikke tenkte mer før armer grep om beina og kroppen stupte fremover med ansiktet i retning mot bakken. Alt gikk så fort at han ikke rakk å reagere før han lå med trynet trykt ned i grusen.
Tobias hev seg over på ryggen, sparket etter angriperen, men Peter kastet seg over han. Tobias fikk rullet seg over på siden, spratt opp og ville løpe vekk, men falt igjen. Peter holdt fast i foten hans i et jerngrep.
Ut av ingenting dukket det opp to bein ved siden av hodet til Tobias.
Han så opp. ”Mamma?!”
Kapittel 12 skrevet av klasse 10 E ved Holtan ungdomsskole
Tobias følte seg lettet. Nå som moren var kommet for å hjelpe, ville det bli enklere å klare Petter og stikke av. Han tok gledelig imot hånden hun rakte ham, og ble hjulpet opp. Hvordan hadde hun klart å stikke av fra admiral Grim og de andre i Admiralboligen? Tanken hans ble avbrutt av moren:" Har du SPYTTen?"
Tobias nikket.
"Bra, gi den til meg."
Tobias ga, en smule usikker, SPYTTen fra seg. "Hva har skjedd? Har de andre også klart å komme seg vekk?" Han stoppet brått, mens han forvirret så moren hjelpe Peter opp. "Mamma, hva gjør du!? Han er jo en av de slemme! "
Hun så ned mens hun svarte: "Vær så snill og gå til Admiralboligen. Peter, du også." Peter børstet av seg skitten på klærne, og svarte med et taust nikk.
Tobias skottet bort på moren og ble forundret da han så tårene som skinte i månelyset. "Mamma, hvorfor gråter du?"
Moren dro en arm over fjeset. "Bare vær stille og gå, Tobias."
De gikk over tunet, oppover trappene til boligen, gjennom gangen og inn i stua. Der sto de alle sammen, pappa, Iris og Aron som ble bevoktet av Victoria og Rufus, og admiral Grim som sto ved bordet og kikket på noen papirer. Admiralen så opp da de kom inn. ”Kom her og gi meg SPYTTen.”
Laila så forbi Rufus og Victoria bort på de andre før hun ga den gamle mobilen til den eldre mannen. Han la den på bordet ved siden av de fire andre SPYTTene.
Tobias så forferdet på henne: "Mamma! Hva driver du med!?"
"Jeg sa, at du skulle være stille!"
Tobias stirret på faren, Iris og Aron. Det virket som alle hadde mistet fargen i fjeset.
"Godt jobbet Laila, jeg visste at du ville klare det," sa admiral Grim tørt. "Nå, Tobias, gå til de andre. Vi har ting på agendaen vi må snakke om."
Tobias gikk bort til Iris. Han kunne se sårene i ansiktet hennes, blodet piplet stadig. Det virket som hun trengte hjelp. "Går det bra, Iris?"
"Jada, ikke tenk på meg," svarte hun med et smil som Tobias visste var falskt.
Admiralen kremtet. "Som dere vet, har vi nå alle SPYTTene. Det er ingen mulighet for at dere kan klare å dra tilbake til 2008. Vi kan nå stoppe tiden når vi ønsker det. Det er ikke lenger et spørsmål om hvor mye penger vi vil ha, nå er det snakk om makt."
"Hva mener du, Grim?" spurte pappaen til Tobias skarpt.
"Vel, vi kontrollerer tiden. Det er mange vi kan presse for det vi måtte behøve. True kjentfolk med å dra tilbake i tid og..." han lo en kort, men uhyggelig latter "klusse med slekten."
"Din drittsekk!" skrek Iris. "Kan du ikke nøye deg med penger!? Må du ødelegge familier og historie også?"
"Haha, det er derfor dere aldri kunne bli med meg. Dere tenker alle for smått. Det er derfor søsteren din var dum. Hun kunne blitt noe, men hun ofret seg for deg,"
Iris ristet av sinne så hun ikke kunne si noe.
"Hvorfor Zapho reddet deg kommer jeg aldri til å skjønne. På den annen side trenger jeg ikke å bekymre meg om det, hun er jo død nå."
Iris skulle til å kaste seg mot Admiralen, men fikk et dytt av Rufus så hun falt over ende.
"Nå, nå, ingen grunn til å bli voldsom,” sa admiralen. ”Det er ingenting dere kan gjøre uansett." Han lo en uhyggelig latter så Tobias fikk frysninger.
Aron hjalp Iris opp, mens han skulte til Admiralen. "Hva med oss da, hva har du tenkt å gjøre med oss?"
"Dere må dø, selvfølgelig. Hva trodde du, egentlig? At jeg skulle la dere gå, nå som vi har alle SPYTTene?" Både Rufus og Victoria gliste. Admiralen gjorde en gest med hånden mot de fire fanger. "Rufus, drep dem."
Rufus tok fram en revolver fra jakkelomma. "Nå, hvem skal miste livet først?" Han veivet med våpenet, mens han lot som han ellet dem. Munningen stanset ved Tobias. "Det ble jammen deg først.” Han smilte ondskapsfull. ”Og tro meg, Tobias, det skal være en sann glede." Pistolen siktet rett mot Tobias’ hode.
"NEI!" Med et hjerteskjærende skrik sprang moren frem og sparket Rufus, så han falt over ende. Pistolen fløy ut av hånden hans.
”Skyt dem, Rufus!” ropte Victoria hysterisk mens hun ble holdt tilbake av Aron. Rufus krabbet bortover gulvet mot pistolen. Laila grep en SPYTT og kastet den til Tobias ”Dra! Nå!” ropte hun inntrengende.
”Laila, hva driver du med!?” brølte admiral Grim. Victoria hadde grepet rundt Tobias’ mor og holdt henne i et hardt grep.
"Mamma, hva med deg!?" hylte Tobias.
"Bare dra, Tobias!” ropte moren mens hun unngikk et slag fra Victoria.
"Ta tak i meg!" Tobias tastet febrilsk på SPYTTen han holdt i hånden. Aron, Iris og faren grep fat i ham idet han trykte ned den siste tasten. Han fikk et glimt av moren som prøvde å bryte seg ut av Victorias grep, før han ble blendet av lysglimtet fra SPYTTen. Det siste han hørte var admiralens sinte brøl. Så befant han seg ikke lenger i 1857.
"Mamma!" Tobias våknet med et rykk. Hodet hans dundret, og knærne verket. Han så seg rundt. Etter et par blunk gjenkjente han det kjære rommet sitt. PC-en, bøkene og senga han lå i var noe han ikke hadde tenkt på i lang tid. Han reiste seg forsiktig opp for ikke å gjøre hodepinen verre. "Mamma?" Ikke noe svar. Han gikk ut i gangen. "Pappa?" Borte i stuen fant han ham sovende på sofaen. Han så utslitt ut.
Iris kom i det samme ut fra kjøkkenet med et glass vann i hånden. "Du har det bedre nå, eller?" spurte hun.
"Hva mener du?"
"Da vi kom tilbake til nåtiden falt du og slo hodet ditt ganske kraftig. Du har visst ikke helt fått taket på tidsreising enda.”
"Nei, jeg har en ganske sterk hodepine, men det går vel over. Hvor er Mamma? Og Aron?"
"Aron var her i et par minutter, før han sa at han måtte rapportere det som hadde skjedd og stormet av gårde."
"Hva med mamma da?"
Han kunne se at Iris nølte. Hun tok seg en slurk av vannet og sa med en formel tone: "Angående mamma ... jeg tror kanskje faren din burde fortelle deg det."
"Fortelle hva? Hva mener du, Iris?"
"Jeg skal forklare det, gutten min." Faren til Tobias hadde våknet og satte seg opp. "Vær snill og sett deg." Stemmen hans var ustø.
Taust ventet han til Tobias hadde satt seg i sofaen ved siden av ham.
"Saken er slik," sa han og flyttet urolig på kroppen. "Saken er at … at mamma, ikke kommer tilbake."
"Hva? Hva mener du med at hun ikke kommer tilbake?"
"Hun kommer til å forbli i 1857."
Tobias begynte å smile, lo nesten.
"Jammen, pappa da, vi har jo en SPYTT her, vi kan jo bare dra tilbake og hente henne," sa han selvsikkert. Han mistet likevel motet da han så hvor trist faren var i ansiktet.
"Hvis det bare hadde vært så enkelt, Tobias. Jeg vet ikke hvorfor, men SPYTTen fungerer ikke. Jeg har allerede prøvd flere ganger." Faren kastet et tungt blikk bort på Iris, som sto og så stivt ut av vinduet. Det virket ikke som om hun oppfattet hva han sa.
En hard klump satte seg i halsen til Tobias og gjorde det vanskelig å puste. Han ble kald innvendig. "Må ... mamma bli i 1857? Hva om vi lager flere SPYTTer, eller finner de andre …?" Han stoppet da han så at faren hadde mistet den smule farge han hadde fra før.
"Da FFI fant ut at man kunne utnytte SPYTTene på en ond måte, ble alle dokumenter og plantegninger destruert. De ville ikke ta sjansen på at noe så farlig skulle lages igjen.”
"Så mamma …?"
"Hun kommer aldri tilbake, Tobias."
En følelse av total hjelpeløshet trengte seg på inne i han. Iris snudde seg mot dem med tårer i øynene. "Jeg er så lei meg." Hun gikk bort til Tobias og faren, og de omfavnet hverandre. De sto lenge uten å si noe.
"Men," mumlet Tobias endelig. "Hva hvis Grim kludrer til slekten vår, som han sa at han skulle gjøre, kanskje vi dør alle sammen?"
”Ja, Tobias. Men siden vi stadig er her, tror jeg det betyr at Laila har hindret ham i å gjøre det. Jeg tror uansett ikke at Grim ville fjernet sin egen familie fra historien,” sa faren beroligende.
Bladene bruste i vinden, og en kjølig bris strøk over kinnet til Tobias der han vandret oppover bakken. Han trengte frisk luft for å få vekk kvalmen og svimmelheten. Tanken om at han hadde mistet moren sin, mistet henne igjen, lå som en tung stein i magen hans.
To store hus kom til syne mellom trærne. Det velkjente synet gav han en guffen følelse, men han gikk likevel over veien og bort til det største. Etter å ha rotet rundt på trammen fant han til slutt en nøkkel oppå dørkarmen. Døren knirket da han åpnet den og den innestengte luften slo i mot ham. Det var tydelig at det var lenge siden noen hadde vært i Admiralboligen. Rommene lå i tussmørke. Det eneste som lyste opp var en smal strime av månelys som skinte gjennom de gjenspikrede vinduene og traff veggen.
Det var ikke mye som var forandret siden 1857, men det var dukket opp noen nye admiralbilder på veggen. Han ble stående og se på fotografiene av alvorlige menn som stirret strengt på ham.
Det var noe kjent med det midterste bildet. Var det forresten ikke det han hadde revet ned i 1857 for å finne luken bak bildet? Uten å vite hvorfor, tok han fotografiet ned og åpnet luken bak. I det hemmelige rommet lå en falmet konvolutt, et brev. Han tok det ut, blåste bort støvet så store bokstaver kom til syne: Tobias, sto det.
Hjertet hans begynte å hamre. Forsiktig åpnet han konvolutten og prøvde ikke å ødelegge det skjøre papiret.
Kjære Tobias
Jeg er veldig lei for at det endte slik, men det var ingen annen utvei. I de årene jeg var borte fra deg, lengtet jeg hele tiden etter å komme tilbake. Og da vi endelig møttes igjen, gikk tiden så altfor fort.
Du har sikkert mange spørsmål, jeg skal forsøke så godt jeg kan å svare deg.
Da dere i kampens hete dro tilbake til 2008, kom jeg meg løs fra Victoria og løp ut. Jeg vet ikke hvor admiral Grim og hans tilhengere er, eller hvordan de har det. Hvis du leser dette, har de i det minste ikke fått gjennomført noen av sine onde planer. Jeg prøvde å bruke en av SPYTTene for å komme vekk, men den var blitt ødelagt under slåsskampen. Jeg har gjort alt som står i min makt for å reparere den, men det er umulig. Dere har sikkert prøvd å reise tilbake til 1857 for å hente meg, men det har seg altså slik, at hvis én av SPYTTene blir ødelagt, fungerer ingen av de andre.
Slik er det.
Hvorfor ødela vi dem da ikke før, spør du sikkert? Det har seg slik at det kun var meg som visste hvordan man skulle dessarmere SPYTTene på en forsvarlig måte, og jeg var tvunget til å vente til det rette tidspunktet så ingen uskyldige ble skadet eller sto igjen i en annen tid enn 2008.
Da du sist så meg, trodde jeg at alt skulle gå på skinner. Alle var samlet i Admiralboligen og jeg satset på at vi kunne snike oss til å forlate admiralen og resten av teamet hans her i 1857. Men det gikk ikke som jeg hadde planlagt.
Jeg forventer ikke at du skal forstå alt med en gang, Tobias. Det var heller ikke planlagt at SPYTTen skulle bli ødelagt før jeg reiste fram til 2008 igjen. Men slik ble det altså, uheldigvis.
Jeg vil at du skal vite at jeg likevel har det bra, og at jeg alltid vil savne deg. Ta vare på deg selv, prøv å gå videre i livet ditt. Jeg vil alltid være i ditt hjerte, det vet jeg.
Du vil alltid være i mitt. Sammen med din søster og din far.
Hils min kjære Terje. Og Iris, min fine datter.
Kjærlig hilsen Mamma (Laila).
Tobias ble stående og se på det brune papiret med den svake skriften. En følelse av lettelse strømmet inn i han. Han hadde møtt moren sin som han trodde var død, han hadde reist i tid og reddet mange mennesker fra ulykkelighet. Selv om hun ikke var hos han lenger, følte han at hun alltid ville være med ham likevel. Han tok seg til brystet, kunne nesten kjenne varmen hennes. Hun levde virkelig i hjertet hans.
